*NB: Skrevet av Anders Mellerud*

Da er det min tur til å gi et obligatorisk bidrag til denne bloggen for praksisstudentene i Tanzania.

Først av alt ønsker jeg å påpeke min positive overraskelse over det høye faglige nivået, både blant lærere og elever. Jeg tør påstå at det faglige nivået her er høyere og bedre enn hva som er tilfellet i Norge. Kravene som stilles til studentene er også svært høye. At (de fleste) studentene virker å jobbe hardt, kan selvsagt ha noe å gjøre med at det koster en relativt meget høy årlig sum for å studere ved ISM, slik flere av studentene antakelig opplever et langt større press til å levere og prestere enn den gjennomsnittlige norske elev/student. Jeg opplever også at det ikke bare stilles strengere krav til studentene her, men også til lærerne som gir omfattende, reflekterende og gode tilbakemeldinger på alt av lekser, fremføringer, oppgaver og prøver. Gode prestasjoner fremtrekkes og roses i plenum. Det er en sterk konkurransementalitet på ISM, primært rent faglig, men også i form av sport og andre aktiviteter. Hver helg er det konkurranser, enten det er i svømming eller basketball.

Jeg underviser historie i to klasser og samfunnsgeografi i én. I historieklassene har det så langt vært fokus på League of Nations i den ene, og Ghanas uavhengighetskamp i den andre. Undervisningsopplegget på IB-skoler er at man gjerne fokuserer på enkeltcaser, brukt som eksempler på et større fenomen eller konsept, slik Ghana eksempelvis brukes som case for å lære om afrikansk avkolonisering og uavhengighet. Denne ene casen jobber man da intensivt med i over to uker, slik man virkelig jobber med fagstoffet i dybden. Personlig foretrekker jeg denne arbeidsmåten, da man unngår korte, overfladiske og forenklede gjennomganger av svært komplekse samfunnsfenomen som man forstår bedre etter grundig studering over tid. Dette stiller selvsagt også harde krav til lærerne som nødvendigvis må kunne fagstoffet i dybden. Ingen snarveier, med andre ord.

Da jeg har spesialkompetanse på folkemordet i Rwanda, har jeg blitt bedt av min øvingslærer å lage et to ukers opplegg om folkemordet – som da også er på dette skoleårets undervisningsplan i forbindelse med tjueårsmarkeringen i april 2014. Jeg synes det er befriende og svært motiverende å kunne undervise i to uker om et tema jeg føler at jeg virkelig behersker. Jeg er også blitt bedt om å arrangere et seminar om folkemordet på søsterskolen i Arusha. Jeg takker for tillitten og skal gjøre mitt beste. Hovedutfordringen, slik jeg ser det, er at noen av elevene kommer fra eller har familiære tilknytninger til Rwanda.  Det er et svært sensitivt tema for noen av elevene. Dette innebærer etiske problemstillinger som må vurderes nøye på forhånd. Særlig gjelder dette bruk av film og bilder av scener og motiver som kan fremkalle ubehagelige reaksjoner og følelser hos noen.

I geografien underviser jeg heldigvis for det meste i emner som er nært tilknyttet min hovedutdanning som samfunnsgeograf. Men det har også krevd sitt av arbeid da jeg har vært nødt å lage en egen undervisningsplan med alle emner, lekser og prøver – time for time, alt i henhold til IB-modellens svært spesifikke krav. Selv om jeg kun underviser én klasse i geografi, er studentene inndelt i standard level og higher level, som innebærer at to forskjellige opplegg med helt forskjellige temaer må forberedes. På den andre siden er det nyttig å lage en slik plan for å holde oversikten over praksisperioden. Lettere er det også når man innehar relevant faglig kompetanse, hvis faglig selvtillitt bidrar til å skape trygghet i undervisningssituasjoner.

En ikke-faglig utfordring kan være klimaet, særlig etter lunsj da solen steker som verst. Jeg har observert at både lærere og elever er trøtte og slitne de siste skoletimene. Det kan være utfordrende å engasjere en gjeng varme studenter i 30 grader pluss i undervisningstimer som på det meste varer i én time og tjue minutter uten pause. I disse timene bruker jeg ofte å ta undervisningen ut av klasserommet, og heller bruke skolens utearealer i skyggen for å få et sunt (og kaldere) miljøskifte.

En interessant opplevelse var å dra på ekskursjon med noen av skolens yngre elever i nærheten av Lake Manyara, med tema om hvordan de første menneskene kunne overleve i dette området. Det var i Rift Valley at de første menneskeartene oppstod og utviklet seg. Ikke langt fra Manyara ligger Olduvai Gorge, der noen av de eldste funn av tidlige menneskearter er gjort – både av Homo Habilis, Homo Erectus og det moderne nåtidsmennesket, vår egen art Homo Sapiens. Det var en spesiell følelse å vandre i dette landskapet sammen med masaier og kveget deres, tett inntil selve nasjonalparken i Manyara og all dens ville dyr. Klassen ble delt i grupper som skulle klare å lage skjulested beskyttende mot både regn og vind, hente vann og temme ild uten hjelp av moderne hjelpemidler og teknologi. Vi fikk alle en ordentlig demonstrasjon av masaier som viste hvordan ild kan fremkalles uten lighter og fyrstikker.  Ingen av elevgruppene klarte å gjenskape metoden. Det kreves teknikk og tålmodighet. Først kuttes et lite hull i et tørt tremateriale, hvorpå litt tørt støv og gress plasseres i hullet mens en liten kvist presses ned og hurtig roteres til det begynner å ryke. Deretter legges det rykende støvet og gresset inni en tørr kubæsj, som forsiktig blåses på til flammene omsider kommer til verden. Fascinerende. Interessant var det også å se en kalv bli født – og ikke minst hvordan masaiene så ut til å tungekysse det nyfødte avkommet. Om det har en reell funksjon, eller om det kun var et ritual, vet jeg ikke.

Ekskursjonen må ha vært svært nyttig for elvene på mange områder. For det første fikk de lære om temaet på en svært autentisk måte i naturlige omgivelser, samt at de fikk utvikle sine selvstendige og kreative evner – og samtidig erfare at samarbeid ikke alltid er like enkelt.

Alt i alt er jeg storfornøyd med oppholdet så langt og takker for muligheten til å få oppleve hvordan det er å undervise på en internasjonal skole i Afrika. Oppholdet så langt har gitt mersmak. Jeg kan absolutt se for meg at jeg kan komme til å jobbe på en internasjonal skole på dette kontinentet i nær fremtid. Til slutt vil jeg takke skolen, og særlig øvingslærerne, som har tatt oss i mot på en vennlig måte.

Anders Mellerud, 09.02.14